I morgen er det en uke siden vi kom hjem fra sykehuset med lille Simon Andreas. Jeg kommer ikke til å glemme den enorme lettelsen over å få sove i sin egen seng igjen. 
Kan si jeg fikk nok av sykehus!
Må vel nesten fortelle hvordan alt startet.
Jeg dro inn til sykehuset på kontroll onsdag 24. februar fordi jeg mistenkte at vannet hadde gått. Jeg var fryktelig usikker og det var skummelt og spennende på samme tid. Jeg hadde merka at magen min ble så myk og rar på en måte. Så på kvelden en gang satt jeg og pusla med noe greier til stellekommoden og da jeg reiste meg opp var det en liten dam under meg på gulvet. Jeg forsto ikke helt hva det var men fortalte det til Diabo som ble veldig ivrig etter at jeg skulle ringe sykehuset. 
Jeg ble superstressa og nervøs. Redd for å ringe til sykehuset hvis det ikke var noe alvorlig også. Men etter en time med diskusjon fram og tilbake ble vi enige om at det VAR vannet mitt som hadde gått og så ringte jeg. Hehe…
Ble tatt inn på kontroll og ble undersøkt med ultralyd. Der var det veldig veldig lite fostervann i magen min! Hjelpes! Ble undersøkt gynekologisk også, men da fant de ikke noe fostervann oppi der… Siden jeg ikke hadde noe rier eller noe på gang sånn sett ble jeg bedt om å komme tilbake dagen etter på kontroll og for å kanskje settes i gang. Jeg var så spent og nervøs den natta at jeg sov ikke stort.
Torsdagen dro vi inn på kontroll. Der fikk jeg høre at de mente at jeg hadde en tilstand som gjør at man produserer for lite fostervann. Jeg protesterte på det sterkeste for jeg hadde jo kjent forskjell på magen min plutselig! Det kunne ikke stemme det de sa… vannet må ha gått gradvis den dagen før siden jeg ikke hadde hatt noe sånn typisk stort splæsj som folk ser på film og sånn. De valgte heldigvis å høre på meg etter litt om og men og jeg ble satt i gang med modningsgel. Noe herk… jeg fikk så vonde modningsrier at jeg måtte puste meg gjennom det… Lite framgang og fikk piller å sove på til natten og måtte vente på ny kur dagen etter.
Fredag var det ny kur… fortsatt for lite som hadde skjedd og nå var det så vondt at jeg fikk prøve lystgass mot smertene… men det var bare noe herk fant jeg ut jeg greide ikke å finne ut når jeg måtte ta for at det skulle ha effekt på smertene. Fikk prøve akupunktur og det var seriøst noe av det beste jeg har vært borti i hele mitt liv! Jeg greide ENDELIG å slappe av! Fikk meg en god og varm dusj også og da lærte jeg meg en fin pusteteknikk som jeg brukte resten av dagen. Hver gang jeg kjente smertene komme så pustet jeg rolig og roa ned kroppen min såpass at jeg holdt på å sovne mellom modningsriene. Til natten hadde jeg fortsatt regelmessige kjempevonde tak i magen og de på sykehuset ville at jeg skulle sove fordi det er best å føde på dagen og ikke på natta etter en lang dag med smerter. Så da fikk jeg ei sprøyte med morfin. Slokna etter en god samtale med en kamerat på telefon.
Lørdagen var dagen da alt skulle skje! Nå hadde jeg endelig modnet såpass at det kunne begynne å skje ting. Hadde 3 cm åpning og mormunn var avflatet for dem som kan det språket der. De fant ut at de skulle ta resten av vannet… Ei jordmor stakk en lang pinne med krok på oppi en viss plass og rev hull på hinna rundt baby’n. Kjente det rant vann ut av meg… Hehe… merkelig følelse. Så fikk jeg opp og gå litt for å se om ikke det satte fart på ting. Jeg fikk noen uregelmessige svake rier mens jeg traska rundt… men det ble liksom ikke noe mer utav det. Så tilslutt var det ingen bønn. De satte drypp på meg og da starta helvettet. Resten av dagen gikk bort i smerter og brøling… Jeg mista totalt kontrollen over meg selv og greide ikke slappe av i det heletatt. Jeg greide noen korte stunder å fokusere litt og puste meg gjennom noen rier… men det var så intenst at mesteparten av tiden hadde jeg panikk og hylte.
Så endelig til kvelden kjente jeg den berømte pressetrangen. Jeg brølte ut til jordmor. Hjelp! Jeg må på do! Hehe… Jeg var overbevist om at jeg måtte på do, men en del innerst inne håpa så inderlig på at dette var den pressetrangen de snakka om. Joda… opp i senga og bli undersøkt og der var det full åpning gitt! Jeg fikk endelig lov til å presse! Diabo gråt av glede! Begge så på hverandre og forsto at NÅ skjer det! Nå er vi snart foreldre! Jeg ble helt lys våken og klar for å presse ut ungen. Jeg som hadde vært helt bortevekk hele dagen var nå full av krefter igjen. Jeg fikk lov å stå litt oppe og presse først fordi det var en liten kant igjen som holdt igjen ungen som jordmor sa. Den forsvant nok fort sånn som jeg sto og rugga fram og tilbake og pressa det jeg var god for.
Etter en stund ville jordmor ha meg tilbake i senga for å få kontroll over ting. Jeg pressa og pressa det jeg greide og tilslutt fant jeg endelig ut hvilke muskler man faktisk skulle bruke. hehe… ikke barebare å være førstegangsfødende altså! Da jeg endelig fant ut av det tok det ikke lange stunda før gutten var ute. Han skrek og var frisk og fin fra første sekund. Så utrolig rar følelse det var å få den lille varme og våte kroppen opp på brystet. Han var helt perfekt! Lille gutten vår!
Hurra! Artig å lese
Lykke til, jeg og Aksel må komme og se på det lille vindunderet en gang. Er dere i Moss i påska? Tror vi skal være i Fredrikstad da så da kan vi jo kanskje komme en liten tur?